Viser arkivet for oktober, 2012

Republikanernes kamp mot sentralmakten

Hvis EU hadde diktert utdanningspolitikken eller sentralisert helsepolitikken ville det blitt møtt med store protester. I Norge hadde EU-motstanderne snakket om selvråderetten som forsvant. Den republikanske motstanden mot føderale løsninger i USA er sammenlignbar.

Les mer på Studentmeninger.

Liberal kamp

I går la FrPs programutvalg frem sitt første forslag til valgprogram for FrP. Jeg fant mange gode nyheter i programmet, men debatten overskygges av et tema som er avgjort i Stortinget og som ikke kommer til å bli reversert, nemlig homofiles rettigheter.

Jeg er klar til å kjempe for de liberale verdiene i Fremskrittspartiet, for det er disse partiet er grunnlagt på. Vi er et liberalistisk parti, men med et verdigrunnlag som har utgangspunktet sitt i “kristne livssyn og humanistiske verdier”. Det krever kreativitet å konkludere med at FrP da er et kristent parti.

Les hele utkastet til partiprogram her.

Hvorfor går grensen ved homofiles mulighet til å gifte seg og adoptere barn? Hvorfor går den ikke ved skjenkepolitikken eller ved FrPs svært liberale gen- og bioteknologipolitikk, som John Alvheim jobbet så hardt for? Hvorfor brukes “naturstridig” som motargument, når svært mye av det som skjer i samfunnet egentlig er å tukle med skaperverket. Hvor går grensen? For meg er det absolutt viktigste å la enkeltindividet få bestemme selv, med færrest mulig rammer og reguleringer fra det offentlige. Å klassifisere foreldres oppdragelsesevner basert på seksuell legning er et eksempel på kollektivisme.

Mange sier at homofile kan ikke få barn, og homofili er naturstridig. Det er feil. Homofile par kan få barn, men da må de ha sex utenfor ekteskapet og med noen de ikke er tiltrukket av.

Jeg skulle ønske at partiet heller fremhevet noen svært positive og prinsipielle avklaringer som gis i programutkastet. FrP foreslår nå å la Stortinget godkjenne Høyesterettsdommere, og en tredjedel av Stortinget skal kunne kreve en vurdering fra Høyesterett om en lovbestemmelse er i strid med Grunnloven eller ikke. Dette er grunnleggende liberalistisk politikk, som gjør statsmaktene mer uavhengig av hverandre.

En kunne ha snakket om hvilket skattenivå en planlegger å legge seg på inn mot regjeringsforhandlingene. Jeg er blant dem som mener at en liberal kamp i FrP bør betyr skattekamp og ikke en diskusjon om like eller ikke like rettigheter for deler av befolkningen. Vi bør gå inn for kutt i inntektsskatten og bortfall av flere fradrag. Vi bør gjøre skattesystemet slankere og flatere, kutte unødvendige avgifter og vri noe skattlegging over på forbruk.

Den liberale kampen kunne stått om sykelønnsordningen, men den gjør ikke det. Den skal fredes og homofile ekteskap skal brytes ifølge mer konservative politikere. Per-Willy Amundsen sier at vi ikke er tjent med en opprivende strid om homofiles rettigheter og raser mot programutvalget. Sjelden får jeg servert bedre grunner for å stille som kandidat til Stortinget.

Hvis det er en opprivende strid som skal til for at Fremskrittspartiet skal være for statlig likebehandling av voksne mennesker, så får det være slik. Det liberale vinner. Kanskje ikke i første omgang, men vi vinner til slutt. Verden går fremover.

Mer enn bare et presidentvalg

Siden nesten ingen andre bryr seg, så får jeg gjøre det selv. Årets valg i USA handler alt for mye om hvem som skal være president de neste fire årene, som om det betyr så ekstremt mye. Det er så mange andre valg 6. november som fortjener oppmerksomhet.

Tidligere i høst var jeg på en forelesning ved Universitetet i Bergen, der det ble påstått at maktfordelingen i USA hadde skapt tre likeverdige myndigheter. Presidenten, høyesterett og kongressen skulle altså være like mektige. Jeg prøvde å påpeke feilslutningen, men det sank ikke inn. Ja, det er en sterk maktfordeling i USA. Ja, det er en rekke funksjoner som gjør at de tre myndighetene kontrollere hverandre. Men nei, de er ikke like mektige. I det minste er de ikke det hvis en, tja, leser grunnloven.

Høyesterett fikk mye oppmerksomhet i sommer, da de blant annet opprettholdt helseloven, av mange kalt Obamacare. Høyesterett bestemte seg for at det individuelle mandatet, som tvinger folk til å kjøpe helseforsikring, var i tråd med grunnloven fordi det lå innenfor Kongressens myndighet til å utskrive skatt. At høyesterett kunne ha sendt helseloven i retur er en mektig kontrollfunksjon. Det er bare det at grunnloven aldri ga høyesterett denne makten. Den tok høyesterett selv i 1803.

Hva så med presidenten? Verdens mektigste mann (så langt) må da ha et embete som er mektigere enn kongressen? Nei, bare spør Barack Obama. Lite er mer illustrerende enn de snart fire årene Obama har vært president. De to første årene hadde demokratene fullstendig kontroll i kongressen, mens de to siste årene har makten vært delt. Obama ønsker seg nok tilbake til 2008-2010, men det var ingen dans på roser det heller. Når kongressen styres av et parti blir lederen av Representantenes Hus, Speaker of the House, en svært mektig figur. Nancy Pelosi dikterte mye av agendaen og var på ingen måte en lakei for presidenten.

Nå når kongressen er delt, og spesielt med en polarisert debatt, er det også vanskelig for presidenten å styre agendaen. I sommer prøvde republikanerne seg på å slå beina under helseloven ved å fjerne finansieringen. For 33. gang. Å få vedtatt forlengelse av studielån og en ny landbrukslov gikk så vidt før sommerferien.

Gjennom grunnloven har kongressen en rekke flere oppgaver enn det presidenten har gjennom det utøvende organet. Det er likevel ikke til å legge skjul på at presidentembetet har blitt mektigere. Både President Obama og Bush har benyttet seg av muligheten til å endre på bevilgninger fra kongressen. Bush brukte dette blant annet til å finansiere deler av Irak-krigen, noe som ikke akkurat var ukontroversielt.

Når alt dette er sagt, så kan det være greit å vite hvordan det ligger an med kongressvalget. I tillegg til presidenten skal 33 senatorer og 435 representanter velges. Alt som skjer utenfor det føderale nivået er også verdt å se nærmere på, men ikke i dag. Der skal nemlig velges 50 delstatsforsamlinger, 13 guvernører og en rekke lokalvalg, folkeavstemninger osv.

Representantenes Hus har i dag 241 republikanere og 194 demokrater. Det trengs 218 for å oppnå en majoritet, men det er viktig å ha god margin, siden en i amerikansk politikk ikke stemmer like mye i blokk som i Norge. For å si det mildt. 26 seter i Representantenes Hus er per dags dato karakterisert som Toss Up. Republikanerne ser ut til å beholde flertallet i Huset. RealClearPolitics.com anser 193 republikanere som sikre, 17 som “likely” og 16 som “leaning”. For demokratene er 183 sikre, 11 “likely” og 19 “leaning”.

Senatet kan bli mer spennende. I 2008 fikk demokratene 59 seter, samt en uavhengig som plasserte seg i den demokratiske partigruppen. På den måten fikk demokratene en svært stor makt i Senatet. Med 60 stemmer kan en på ethvert tidspunkt stoppe debatten og gå til votering. I et kammer uten taletid er det et viktig verktøy. I 2010 mistet demokratene denne muligheten, og nå kan republikanerne med større sannsynlighet hale ut tiden for votering med en såkalt “filibuster”.

I dagens senat er det 53 demokrater (inkl. en uavhengig) og 47 republikanere. Begge parti kan se langt etter 60 seter. Republikanerne har ifølge RealClearPolitics.com 43 seter som enten er sikre eller ikke på valg, samt 1 “likely” sete. Demokratene har 46 sikre seter, 6 “likely” og 3 “leaning”. 11 senatseter er karakterisert som Toss Up. Bare fire av disse har vært republikanske seter fra 2006-2012. Demokratene har svært mange sittende senatorer som er på valg i år, på grunn av storseieren i 2006. Oppsiden for republikanerne er derfor klart tilstede.

Republikanerne leder per i dag i følgende Toss Up-race til Senatet: Arizona, Montana og Nevada,

Demokratene leder i Connecticut, Massachusetts, Missouri, Ohio, Virginia og Wisconsin

I Indiana og Nord Dakota er det rett og slett gjennomført for få målinger til at RCP har laget et snitt. Den nyeste målingen i Indiana viser Donnely (D) i ledelsen, mens den nyeste målingen Nord Dakota viser et dødt løp.

Det ser altså ut til å bli et tap for Demokratene i Montana og for Republikanerne i Massachusetts. Vinner Republikanerne Nord Dakota vil vi få en lik partisammensetning i kongressen som en har hatt de siste to årene. All that money spent, and no change.

Mye kan likevel skje frem mot 6. november, og kongressvalget er absolutt verdt å følge med på!

Fortjent fredspris endrer lite

Endelig fikk EU fredsprisen. Det som begynte som en handelsunion mellom stormakter i et krigsherjet Europa har i hele sin historie jobbet for fred. Det er nok ikke EU alene som har sikret fred etter 2. verdenskrig, men bidraget har vært sterkt.

EU sliter, men nettopp derfor kan det være riktig å gi prisen til dem. Det er en innsats over lang tid som premieres. Fremskrittet som EU har bragt til Europa er uten sidestykke. Kontinentet som har vært utgangspunktet for to verdenskriger har blitt integrert i en union med felles regler og møteplasser. Det begynte med handel, noe som er et svært viktig for fred. Det har fortsatt med krav til demokrati og menneskerettigheter, og utvidelse til tidligere totalitære stater i øst-Europa.

Selv dem som er mot EU bør anerkjenne den effekten unionen har hatt som fredsbevarende prosjekt, selv om man er mot den markedsøkonomiske delen av EU. Jeg tør ikke tenke meg en situasjon der Europa skulle kommet seg gjennom dagens krise uten EU. Jeg tviler også på at det hadde gått såpass bra med demokratiseringen av øst-Europa som det faktisk har gjort, hvis det ikke var for EU.

EU kunne vært et bedre fredsprosjekt. Dessverre er det mye proteksjonistisk politikk som gjennomsyrer unionen, som blant annet hindrer mer fremgang i Afrika. Frihandel bør ikke kjenne grenser, heller ikke unionsgrenser. EU kunne også slått hardere ned på noen bekymringsfulle trender, for eksempel i Ukraina.

Prisen kommer ikke til å påvirke den norske EU-debatten, for den har aldri handlet om EU som fredsprosjekt. Det er nok ikke derfor Norge har sagt nei til EU to ganger. Unionen er en komplisert konstruksjon som nå spenner over mange saksområder.

Hvem fortjener Nobels Fredspris? 5. oktober, 2011

Romney og Obama i ledelsen

USA-valget blir faktisk spennende. Det som så ut til å være et for stort forsprang for Obama, viser seg nå å ikke være det. Uansett hva en mener om Obama vs. Romney, så er det i det minste gøy for oss USA-nerder at valget blir jevnere.
Les mer…