Viser arkivet for stikkord nyregjering

Administrasjon eller endring?

– Norsk politikk er for kjedelig, sier SUs leder til TV2. Det begrunnes med at partiene ikke er ærlige om forskjellene mellom partiene. Han sier at vi bare kjemper om sentrum i norsk politikk, og han har rett.

Som aktører i et mangfoldig demokrati har vi politikere en fordømt forpliktelse om å debattere mer enn prosess og formalia. Vi har mange eksempler på at dette også gjøres. I debatten om datalagringsdirektivet var blokkene midlertidig opphevet, og en fikk en reell debatt som en faktisk ikke kunne vite utfallet av.

Dessverre er det også mange eksempler på at forskjeller tilsløres. Enten skjer dette ved å spre myter om andre partier eller ved å bare late som at en vil det samme, men at ens eget parti er best egnet til å få ting gjort. Det kan av og til virke som om en konkurrerer i å være den beste administratoren for det bestående. Der treffer SU-lederen og der er vi rykende uenig om hva som skal gjøres. Heldigvis.

Jeg jobber for å få en ny regjering i Norge, men jeg vil ikke at borgerlige partier skal overta regjeringsmakten for så å drive Norge som Jens Stoltenberg gjør. Norsk politikk bør være mer enn hvem som kan administrere best. Skal det bestående bestå, kan Stoltenberg like godt fortsette som statsminister.

En måte for aspirerende regjeringspartier å signalisere at en faktisk skal endre samfunnet og gå i en annen retning enn det de rødgrønne jobber for, er å legge politikk i det. Det er mange politikkområder som skiller norske partier, men få som tydeliggjør forskjellen mellom venstre- og høyresiden så godt som skatte- og avgiftspolitikken. En ny regjering, og dem som vil delta i den, bør ha som mål å rokke ved det bestående.

Da de rødgrønne overtok regjeringsmakten i 2005 hadde staten 572,1 milliarder i inntekter. Dette tallet er ikke inklusiv petroleumsinntekter. For 2012 har det blitt estimert statlige inntekter på 860,8 milliarder. Økningen er enorm! Her er det stort rom for store skatte- og avgiftskutt. For vi skal inn i regjering for å føre vår politikk, ikke Jens Stoltenberg sin politikk.

Et klarere alternativ

Flere sier at det borgerlige samarbeidet fikk seg en støkk da H, V og KrF aksepterte at FrP ikke ble invitert til klimaforhandlignene. Ja, det var ikke ideelt, men det som skjedde etter at forliket var i havn har kanskje vært det største skrittet i retning en ny, borgerlig regjering.

For fire år siden ville det være utenkelig at Venstre brukte tid og krefter på å forsvare FrP i klimaspørsmålet. Det hadde ikke skjedd. Nå skjer det. På Venstre.no sa Trine Skei Grande følgende: - Siden opposisjonspartiene klarte å samle seg om mer ambisiøse klimatiltak enn de rødgrønne var villige til å gå med på, ser vi frem til å kunne forsterke klimapolitikken ytterligere etter 2013. Hvis noen var i tvil om at de borgerlige partiene kunne finne sammen, så har Ap nå klart å fjerne den.

Jeg var også skuffet da Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti lot Arbeiderpartiet herse med opposisjonen, for jeg håper virkelig at de ville kreve at også FrP fikk delta. Regjeringen brøt den første runden i klimaforhandlingene, og det har blitt klarere og klarere at grunnen var å få ut Fremskrittspartiet. Dette til tross for at FrP var med på å danne grunnlaget for opposisjonspartienes forhandlingskort. Ifølge Ketil Solvik-Olsen kunne FrP ha støttet mesteparten av forliket, men nå som vi ble dyttet ut stemmer vi bare for det vi er for og ikke den pakken som vi ikke fikk være med på å forme.

Den største faren Ap og regjeringen så, var at FrP kanskje kom til å være med på hele forliket, og for de ville det være en større krise enn å ikke få et forlik.

Reformbehov

Jeg er over gjennomsnittet opptatt av at vi skal få en ny regjering i Norge. Men mer enn jeg er opptatt av at Siv Jensen, Erna Solberg, Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide skal bli statsråder, vil jeg ha en ny politikk. Hvis en ny regjering ikke medfører en ny politikk og en reell kursendring, blir deler av poenget borte.

Les mer…

Hold til høyre

Før Høyres landsmøte skrev Aftenposten om Torbjørn Røe-Isaksens forslag til en mer moderat tilnærming til en rekke kontroversielle saker som skiller høyre- og venstresiden. Det er ikke godt nytt for de av oss som vil ha både ny regjering og ny politikk.

Det er en grunn til at jeg ikke er medlem av Arbeiderpartiet. Jeg er nemlig ikke enig i deres politikk, retorikk eller tankemåter. Skillet er markant i skatte- og avgiftsspørsmål, om statens rolle, om arbeidslivsbestemmelser og skolepolitikk, om bruk av private tjenester i eldreomsorgen og kulturpolitikken. For å nevne noe.

Men hva er poenget? Jo, det er forskjeller. De forskjellene finnes også ute blant folk. Hvis Høyre skal gå mot venstre i slike spørsmål, så er det egentlig greit for meg, siden det blir mer plass til Fremskrittspartiet. Men Høyres foreslåtte venstredreining signaliserer en aksept for en del av den retorikken og virkelighetsbeskrivelsen som Arbeiderpartiet tviholder på.

Hvis en plutselig er mot midlertidige ansettelser aksepterer en retorikken om et «brutalisert arbeidsliv». Hvis en ikke vil ha noen særlige skattelettelser anerkjenner en det feilaktige «en krone i skattelette er en krone mindre til velferd»-mantraet. Hvis en nå skal begynne å si at fagforeningsfradrag er bra, så sier en at en har vært mot fagforeninger tidligere. En venstredreining inneholder denne bagasjen. Jeg er ikke villig til å bære den.

Det er de offentlige institusjonene som har midlertidige ansettelser. Det er" i det offentlige at sykefraværet er høyt.":http://www.nho.no/inkluderende-arbeidsliv/lavere-sykefravaer-i-privat-sektor-article24585-28.html Det er ikke greit at vanlige skattebetalere betaler deler av fagforeningskontingenten for folk, like lite som det er greit at LO-medlemmer som stemmer FrP er tvunget til å se på at millionbeløp renner over fra LO til Ap. Det er forskjeller mellom partiene. De bør en ikke legge skjul på, men dyrke.

Fremskrittspartiets rolle i norsk politikk blir derfor stadig viktigere. Selv om vi gikk på en smell i forrige valg er vi på vei tilbake. Og det er viktig. I tillegg til at vår egen politikk er god, bidrar et sterkt FrP til å holde Høyre på plass.

Et sterkere Fremskrittsparti vil hindre Høyre i å danse med sosialdemokratiet. Vi skal holde de på plass og gjøre sånn at Norge ikke bare får en ny regjering, men også ny politikk. Noe annet er bare bortkastet.

Søte SV

Det er koselige tider i norsk politikk når SV publiserer en egenfinansiert rapport om at FrP og Venstre er likere enn folk tror. Takk for bidraget til borgerlig samling. Dere er søte!

Selv om SV-retorikken er den samme gamle, skjønner jeg at det er med beundring de har skrevet denne rapporten. For noen av skrekkeksemplene som nevnes bør vi borgerlige trykke til vårt bryst og være stolte av. Og det vet SV.

Les mer…

FrPs landsmøte: Mitt innlegg

Her er mitt innlegg i den politiske debatten på FrPs landsmøte. Jeg snakket om behovet for å tydeliggjøre politikken uten å støte fra oss våre fremtidige samarbeidspartnere i Høyre, Venstre og KrF.

Klart for landsmøte

I morgen starter Fremskrittspartiets landsmøte. Selv om det er mellomvalgår er det nok av spennende saker som møtet skal ta stilling til.

En av de sakene det oftest knyttest mest spenning til er valg av sentralstyre. Siv Jensen vil bli gjenvalgt. Spenningen vil derfor være hvem som skal følge henne inn i sentralstyret. Men det viktigste er politikken.

Les mer…

Spillet

“En stemme til Venstre er en stemme til FrP.” Den innøvde frasen blir nå spredt for alle vinder. Venstresiden har en helt fantastisk dag. Atter en dag får de nemlig unngå å snakke om politikk. Det er ikke borgerlig kaos som er problemet i dag. Nå er det problematisk at partiene vil snakke sammen. Jeg begynner å se et mønster.

Det er nå avklart at Venstre vil ha en ny regjering. Det er flott at Arbeiderpartiet er redd. Det bør de være. Deres politikk skal ut av regjeringskontorene etter neste valg. Deres plutselige omsorg for Venstre er ikke noe annet enn en krampaktig refleks tatt rett ut fra Kolbergskolen. Kan du ikke ta politikken, spill spillet.

Les mer…

Altinnregjeringen

Finansministeren vil gjøre det enklere å innføre eiendomsskatt. Det er allerede enkelt nok. Hvis du virkelig klør etter å betale eiendomsskatt er det bare til å stemme på Arbeiderpartiet. Jeg vil ha ny regjering.

I Bergen er eiendomsskatten på boliger borte. Siden FrP kom inn i byråd i 2007 har eiendomsskatten vært på vei bort. Vi lovet å fjerne eiendomsskatten og nå er det gjort. Forhåpentligvis kan vi lukke kapitlet for eiendomsskatt for næringsbygg også.

Dessverre er Arbeiderpartiets løsning på ethvert problem å øke skattenivået. Deres kreativitet stopper ved ligningskontoret. Hvis Altinn står fast, står Arbeiderpartiet fast også. Det Sigbjørn Johnsen nå foreslår er en snedig måte å slippe unna å finansiere stadig økende krav til kommunene. For det følger sjelden penger med når Stortinget fraskriver seg ansvar og overlater det til kommunene. Skal vi liksom være takknemlig for at Regjeringen nå gjør det lettere for kommunene å øke skatten for å finansiere regjeringens egne mål og løfter? Nei takk.

Det største grepet er å gjøre taksering unødvendig. Det største hinderet for å flerdoble eiendomsskatten er nå borte. Tenk om en fjernet reguleringshindringer på andre områder? Tenk om omregistreringsavgiften forsvant, eller dokumentavgiften? Hva om terskelen for å kunne kjøpe en nyere, tryggere og mer økonomisk bil ble lavere ved å kutte i engangsavgiften? Det hadde vært fint om regjeringen søkte forenkling på andre felt enn bare der inntektene kan øke, men det er ikke håp for slikt.

Altinnregjeringen kan jeg styre min begeistring for. Heldigvis skal vi bytte de ut til neste år.

Skattelette er viktig

Mange av KrFs fylkesledere mener at en ikke kan kutte i skatter og avgifter, fordi oppgavene til det offentlige har utfordringer. Jeg er uenig.

Først er det viktig å ta opp en ting. Jeg ønsker at FrP og KrF skal kunne forhandle om regjering etter valget neste år. Da er det viktig å minne om noen kjøreregler, og jeg skal holde meg til de selv. Kristin Clemet utarbeidet nemlig et forslag, som jeg kommenterte i et tidligere innlegg.

Derfor er det viktig å understreke at det er bra at det også fremvises forskjeller på borgerlig side. Vi er ikke helt enige i alt og slik skal det heller ikke være. Slik er det ikke hos de rød-grønne, for å si det mildt. Jeg forstår godt at en i KrF ønsker å ha en annerledes politikk enn for eksempel FrP og Høyre på skatter og avgifter og at en ser store uløste utfordringer i samfunnet. Det gjør vi også, men vi vil samtidig endre skatte- og avgiftssystemet til det bedre.

Les mer…

Clemets kjøreregler

Kristin Clemet gir noen gode råd til de borgerlige partiene om hvordan en kan unngå å havne utpå i den kommende valgkampen. Hun har laget syv spilleregler som vil, hvis de blir fulgt, eliminere ordet «borgerlig kaos» fra alle rødgrønne lepper.

Jeg har forsøkt å oppsummere spillereglene og kommenterer de kort. Hele Clemets innlegg kan du lese her. Det er ikke en liten oppgave som står foran oss på borgerlig side. Det er likevel en helt annen situasjon enn før 2009-valget, da Jens Stoltenberg dessverre hadde grunnlag for å snakke om borgerlig kaos. Nå ser det ut til at det går mot et valg der de fire borgerlige partiene ønsker å forhandle om regjering, gitt at det blir et nytt flertall. Og kaosretorikken bør strengt talt Arbeiderpartiet ikke ta frem igjen fra lageret til denne valgkampen. Til det har det vært nok av rødgrønt kaos.
Les mer…

Ny Regjering!

Nå får det f### meg være nok! Unge Høyres leder, Henrik Asheim, mener at det er grunn god nok for en ny regjering etter stortingsvalget i 2013. Det var de vel 70 tilhørerne på Høyres Hus enige i, da lederne i FpU, Unge Høyre og Unge Venstre møttes for å diskutere muligheter for borgerlig samarbeid.

Asheim var også klar på at et borgerlig flertall bør føre til en borgerlig regjering, og at de som torpederer det på en eller annen måte må ta ansvar for at det blir en ny Ap-regjering. I det betyr det at en må være forsiktig med hvilke krav en stiller.

Det er likevel mer enn bare motstand mot den sittende regjeringen som gjør at de tre ungdomspartiene ønsker et skifte. Alt fra store og viktige reformer til enkle, raske og billige grep ble diskutert på gårsdagens møte. Ove Vanebo (FpU) snakket om behovet for redusert skatt og fjerning av flere avgifter. Det er også et klart behov for en velferdsreform. Han mente også at vi kan kutte ut mange tåpelige forbud veldig tidlig. Et eksempel som Vanebo trakk frem var åpningstidene. Bare det at alle butikker, uansett størrelse, kan få lov til å holde åpent når de vil betyr en forskjell fra dagens regjering. Og så fagforeningsfradraget, skjøt Sveinung Rotevatn inn. Det kan fjernes raskt, for noe drøyere enn skattefradrag til de som finansierer valgkampen til Ap finnes ikke.

På det åpenbare spørsmålet om hvilket departement ungdomspartilederne ønsket å lede, var Vanebo og Asheim raskt på med henholdsvis landbruksdepartementet og næringsdepartementet. Om det var fordi de ønsker å gå tidlig hjem fra jobb vites ikke. Rotevatn ønsket seg et Europadepartement.

Noe av det viktigste som kom ut av debatten i går var erkjennelsen av at dette kunne en aldri ha gjort før valget i 2009. En hyggelig debatt, der en fokuserte på et felles mål, er noe som alle som vil bytte regjering tjener på. Ungdomspartiene går foran og viser hvordan det skal gjøres. Igjen.