Viser arkivet for stikkord usa

Amerikansk etterretning: Mer enn CIA

Da jeg besøkte Washington, DC i sommer, var jeg blant annet på et foredrag med en representant fra det amerikanske forsvarsdepartementet. Vi fikk ikke vite noe særlig om “Laura C”, men lærte mye annet.

En ting vi fikk utdelt var et organisasjonskart over National Security Council (NSC), som blant annet inkluderte telefonnummeret til White House Situation Room. Ingen av oss husker nok nummeret, og like få hadde nok noen planer om å ringe nummeret. “Laura C” ga klar beskjed om at det ikke var så lurt.

Les mer…

USA-valget: Veien videre

Obama fortsetter som president. Det skulle ikke store velgerbevegelser til i enkeltstater til for at valget hadde snudd i Romneys favør, men en kan likevel ikke si at det ble jevnt. Med 303 valgmannstemmer (før Florida) er seieren overbevisende. Det er skrevet nok om det, så jeg tenkte å skrive litt om hva jeg tror vil skje fremover.

Det er nemlig mer til det amerikanske valget enn hvem som skal være president de fire neste årene.

Kongressen: Fortsatt delt.
Det kan se ut til at Kongressen forblir tilnærmet uendret, og det er ganske godt gjort at det ble resultatet. Republikanerne holder Representantenes Hus og demokratene beholder Senatet. Av de 33 setene som var på valg i Senatet, var 23 kontrollert av demokratene. Etter storseieren i 2006 hadde demokratene mye å forsvare i årets valg, og en klarte faktisk å øke oppslutningen med et sete. En uavhengig representant ble også valgt, og det er forventet at King (I-ME) vil gjøre som den andre uavhengige, nemlig å gå i caucus med demokratene i Senatet.

Demokratenes egen økning kan likevel bli utjevnet ved at John Kerry (D-MA) blir utnevnt som utenriksminister. Alt tyder på at Hillary Clinton går av, og da står nok lederen for Senatets utenrikskomité først i køen. Det som taler mest mot at dette skal skje er nettopp at da vil hans sete stå tomt, og Scott Brown som tapte sitt sete kan ende opp med å vinne det i et nyvalg.

Kongressen vil fortsatt være delt, men med fire år til neste presidentvalg og en “fiscal cliff” som inntreffer ved årsskiftet, er det kanskje mulig å få til noe godt, gammeldags politisk håndverk i Kongressen. “Fiscal cliff” er en rekke enorme budsjettkutt som blir innført hvis en ikke finner en annen avtale. Kuttene er svært upopulære og ingen av partiene ønsker å bli stilt ansvarlig for at de gjennomføres, så kanskje viljen til kompromiss er økende.

Kongressvalget viser også at amerikanske velgere ønsker dette. Republikanernes nominasjonsprosess frem mot kongressvalget har vært preget av Tea Party-bevegelsens sterke kompromissfiendtlige linje. Hedersmannen Dick Lugar (R-IN), som bl.a. står bak nedrustningsavtalen Nunn-Lugar ble forkastet til fordel for den utålelige Mourdock. Dette er mannen som sa at selv barn som fødes etter en voldtekt er en del av guds plan. I 2006 stilte ikke demokratene opp mot Lugar. I år vant demokratene setet. Republikanerne rotet bort mulighetene til å vinne Senatet.

I år støttet jeg Obama som presidentkandidat, men det bør ikke være noen tvil om at jeg har sterke sympatier for det republikanske parti. Det er noen deler av det jeg ikke kan fordra, og hadde jeg hatt stemmerett i USA ville jeg nok vekslet mellom partiene fra valg til valg, basert på hvilke kandidater som stilte. Jeg ønsker meg to balanserte partier, som er i reell konkurranse med hverandre. Jeg tror det er en fare for at balansen er på vei bort.

Fare for sementert mindretall
Dette illustrerer republikanernes problem. Fortsetter det republikanske parti denne linjen kan de havne i en konstant mindretallsituasjon. Selv ihuga demokrater bør ikke ønske seg det, for tenk hvordan det demokratiske parti blir hvis deres demografiske overtak nesten blir sementert. Så lenge republikanerne bare fokuserer på å nå ut til hvite, middelaldrende og kristne menn, vil de feile i et stadig mer mangfoldig USA. Det er fristende å dra parallellen til Norge også. En må nå ut til flere grupper, spesielt når den gruppen en best når ut til blir mindre enfoldig og relativt sett mindre.

I 2008 fikk Obama 67 % av stemmene fra “latinos”. I år var tallet 75 %. Skal republikanerne ha en sjanse i kommende valg må dette tallet reduseres.

Ifølge Fox News sin valgdagsmåling stemmer unge velgere overveldende på demokratene og eldre velgere stemmer på republikanerne. 60 % av velgerne i alderen 18-29 år stemte på Obama. Hvis disse fortsetter å stemme på demokratene i de to neste valgene er de avgjort. Republikanerne må nå ut til yngre velgere.

I begge tilfeller bør det republikanske parti revurdere den tette koblingen til kristenkonservativ politikk. Det samme gjelder forøvrig den norske parallellen. Yngre velgere er tydeligvis mer liberale enn eldre velgere, og hvis republikanerne legger alle eggene sine i kurven som sier at de blir mer konservative med alderen, står de i fare for å tape stort. Republikanerne må klare å komme seg forbi sin bitre motstand mot abort og homofile, og fokusere på fremtiden. De har tapt de kampene. Move on. Hvis republikanerne tar steget inn i dette milleniumet kan de bli en mektig kraft i kommende valg. De kan balansere ut demokratene. Da må de ta grep nå.

2016
Jeg er redd for at de av republikanerne som er ganske komfortabel med å knytte sammen Gud, politikk og kollektivistisk moral vil konkludere med følgende: “Vi er lei av å nominere moderate kandidater.” Romney og McCain har vært moderate og tapt. Nomineres en Palin- eller Santorum-lignende kandidat i 2016 tror jeg mye er tapt for GOP – i lang tid. Det finnes heldigvis alternativer.

Marco Rubio. Mitch Daniels. To fantastiske kandidater som vil tiltrekke seg andre typer velgere, gitt at republikanerne får kontroll på imaget sitt. Alle kan tape hvis en har folk som skal prøve å forklare voldtekt som guds plan i sine rekker, så det er jobb nummer en å rydde der. Gjøres det kan Rubio og Daniels stå sterkt mot enhver demokrat som stiller om fire år.

Rubio er senator fra Florida, har cubansk opphav og selv om han har vært knyttet til Tea Party-bevegelsen er han kompromissvillig og rett og slett en annerledes republikaner. Jeg har fulgt ham siden 2006, og han imponerer bare mer og mer. Mitch Daniels er kanskje så langt unna å være de kristenkonservatives “poster boy” at bare det ville være grunn god nok til å få han med i nominasjonen, eller som Rubios visepresidentkandidat. Daniels er i dag mest kjent som Indianas reformvillige guvernør. Sammen kan de være veien ut av republikanernes hengemyr.

Republikanernes kamp mot sentralmakten

Hvis EU hadde diktert utdanningspolitikken eller sentralisert helsepolitikken ville det blitt møtt med store protester. I Norge hadde EU-motstanderne snakket om selvråderetten som forsvant. Den republikanske motstanden mot føderale løsninger i USA er sammenlignbar.

Les mer på Studentmeninger.

Mer enn bare et presidentvalg

Siden nesten ingen andre bryr seg, så får jeg gjøre det selv. Årets valg i USA handler alt for mye om hvem som skal være president de neste fire årene, som om det betyr så ekstremt mye. Det er så mange andre valg 6. november som fortjener oppmerksomhet.

Tidligere i høst var jeg på en forelesning ved Universitetet i Bergen, der det ble påstått at maktfordelingen i USA hadde skapt tre likeverdige myndigheter. Presidenten, høyesterett og kongressen skulle altså være like mektige. Jeg prøvde å påpeke feilslutningen, men det sank ikke inn. Ja, det er en sterk maktfordeling i USA. Ja, det er en rekke funksjoner som gjør at de tre myndighetene kontrollere hverandre. Men nei, de er ikke like mektige. I det minste er de ikke det hvis en, tja, leser grunnloven.

Høyesterett fikk mye oppmerksomhet i sommer, da de blant annet opprettholdt helseloven, av mange kalt Obamacare. Høyesterett bestemte seg for at det individuelle mandatet, som tvinger folk til å kjøpe helseforsikring, var i tråd med grunnloven fordi det lå innenfor Kongressens myndighet til å utskrive skatt. At høyesterett kunne ha sendt helseloven i retur er en mektig kontrollfunksjon. Det er bare det at grunnloven aldri ga høyesterett denne makten. Den tok høyesterett selv i 1803.

Hva så med presidenten? Verdens mektigste mann (så langt) må da ha et embete som er mektigere enn kongressen? Nei, bare spør Barack Obama. Lite er mer illustrerende enn de snart fire årene Obama har vært president. De to første årene hadde demokratene fullstendig kontroll i kongressen, mens de to siste årene har makten vært delt. Obama ønsker seg nok tilbake til 2008-2010, men det var ingen dans på roser det heller. Når kongressen styres av et parti blir lederen av Representantenes Hus, Speaker of the House, en svært mektig figur. Nancy Pelosi dikterte mye av agendaen og var på ingen måte en lakei for presidenten.

Nå når kongressen er delt, og spesielt med en polarisert debatt, er det også vanskelig for presidenten å styre agendaen. I sommer prøvde republikanerne seg på å slå beina under helseloven ved å fjerne finansieringen. For 33. gang. Å få vedtatt forlengelse av studielån og en ny landbrukslov gikk så vidt før sommerferien.

Gjennom grunnloven har kongressen en rekke flere oppgaver enn det presidenten har gjennom det utøvende organet. Det er likevel ikke til å legge skjul på at presidentembetet har blitt mektigere. Både President Obama og Bush har benyttet seg av muligheten til å endre på bevilgninger fra kongressen. Bush brukte dette blant annet til å finansiere deler av Irak-krigen, noe som ikke akkurat var ukontroversielt.

Når alt dette er sagt, så kan det være greit å vite hvordan det ligger an med kongressvalget. I tillegg til presidenten skal 33 senatorer og 435 representanter velges. Alt som skjer utenfor det føderale nivået er også verdt å se nærmere på, men ikke i dag. Der skal nemlig velges 50 delstatsforsamlinger, 13 guvernører og en rekke lokalvalg, folkeavstemninger osv.

Representantenes Hus har i dag 241 republikanere og 194 demokrater. Det trengs 218 for å oppnå en majoritet, men det er viktig å ha god margin, siden en i amerikansk politikk ikke stemmer like mye i blokk som i Norge. For å si det mildt. 26 seter i Representantenes Hus er per dags dato karakterisert som Toss Up. Republikanerne ser ut til å beholde flertallet i Huset. RealClearPolitics.com anser 193 republikanere som sikre, 17 som “likely” og 16 som “leaning”. For demokratene er 183 sikre, 11 “likely” og 19 “leaning”.

Senatet kan bli mer spennende. I 2008 fikk demokratene 59 seter, samt en uavhengig som plasserte seg i den demokratiske partigruppen. På den måten fikk demokratene en svært stor makt i Senatet. Med 60 stemmer kan en på ethvert tidspunkt stoppe debatten og gå til votering. I et kammer uten taletid er det et viktig verktøy. I 2010 mistet demokratene denne muligheten, og nå kan republikanerne med større sannsynlighet hale ut tiden for votering med en såkalt “filibuster”.

I dagens senat er det 53 demokrater (inkl. en uavhengig) og 47 republikanere. Begge parti kan se langt etter 60 seter. Republikanerne har ifølge RealClearPolitics.com 43 seter som enten er sikre eller ikke på valg, samt 1 “likely” sete. Demokratene har 46 sikre seter, 6 “likely” og 3 “leaning”. 11 senatseter er karakterisert som Toss Up. Bare fire av disse har vært republikanske seter fra 2006-2012. Demokratene har svært mange sittende senatorer som er på valg i år, på grunn av storseieren i 2006. Oppsiden for republikanerne er derfor klart tilstede.

Republikanerne leder per i dag i følgende Toss Up-race til Senatet: Arizona, Montana og Nevada,

Demokratene leder i Connecticut, Massachusetts, Missouri, Ohio, Virginia og Wisconsin

I Indiana og Nord Dakota er det rett og slett gjennomført for få målinger til at RCP har laget et snitt. Den nyeste målingen i Indiana viser Donnely (D) i ledelsen, mens den nyeste målingen Nord Dakota viser et dødt løp.

Det ser altså ut til å bli et tap for Demokratene i Montana og for Republikanerne i Massachusetts. Vinner Republikanerne Nord Dakota vil vi få en lik partisammensetning i kongressen som en har hatt de siste to årene. All that money spent, and no change.

Mye kan likevel skje frem mot 6. november, og kongressvalget er absolutt verdt å følge med på!

Romney og Obama i ledelsen

USA-valget blir faktisk spennende. Det som så ut til å være et for stort forsprang for Obama, viser seg nå å ikke være det. Uansett hva en mener om Obama vs. Romney, så er det i det minste gøy for oss USA-nerder at valget blir jevnere.
Les mer…

It's the money, stupid.

Over to sider i Bergens Tidende kan du i dag lese om de få personene som står for store deler av finansieringen av årets USA-valg. I den anledning legger jeg ut en liten oppsummering av saken som jeg skrev i DC i sommer.

Citizens United v Federal Election Commission

Who’s Citizens United and why do they matter?
Citizens United is a non-profit organization, and it describes itself as dedicated to restoring the citizens’ control over the US government, and to «assert American values of limited government, freedom of enterprise, strong families, and national sovereignty and security.»

They make it easy to place them in the conservative camp of US politics, and to underscore that point, they have previously aired ads in attacking John McCain as being «surprisingly liberal». Citizens United wanted to air a movie about the then frontrunner to be the democratic presidential candidate, Hillary Clinton. The movie was, of course, attacking her candidacy.

Their wish to air it was denied by due to the Bipartisan Campaign Reform Act of 2002, known as the McCain-Feingold Act, where broadcasted advertisement mentioning a candidate within 30 days of a primary or 60 days of a general election was illegal.

Citizens United was itself a plaintiff in a 2004 case against Michael Moore, where they argued that advertisements for his movie «Fahrenheit 9/11» was in fact political advertising aimed to target President George W. Bush.

After the FEC dismissed the claim, Citizens United wanted to make a similar type of political documentary. That led to «Hillary: The Movie», which was described as a prolonged version of a TV-ad by the District Court. As Fahrenheit 9/11 had been ruled as legal and «Hillary: The movie» was not, Citizens United decided to challenge it in the court system.

The Supreme Court took the case, and in 2010 they ruled that parts of the McCain-Feingold Act was unconstitutional.

How does this relate to interests groups?
In short, the case is about the use of money for political purposes. Should it be legal for an interest group to gather money and spend it on the making and screening of a movie aimed to support or denounce a specific candidate?

If so, it would’ve been a massive deregulation of political advertisement, in which of course, increases the playing field for interests groups. If «money equals speech», then interests groups would be very interested. It’s all about the money.

Corporate personhood
One of the consequenses of this case, was the continuation of the practice that interest groups, including corporations, have the same rights as people.

That practice started in 1819, when corporations were given the same rights as individuals to make and enforce contracts. The Equal Protection Act sanctioned in the Fourteenth Amendment was in 1886 stated to also cover corporations. Now, with the Citizens United ruling, corporations are protected by the First Amendment.

The result has been the establishment of Super-PACs, a sort of political action committee separated from the official campaign. While the campaign has limits on how much donors can contribute, these Super-PACs have not.

The never-ending debate: Is money good or bad?
Is the act of spending your own money on political ideas or interests a lesser moral deed than to spend money to increase your own stockpile of materialistic wealth? And shouldn’t businesses and labor unions have the same right to influence?

During a talk with former presidential candidate for the Green Party, Ralph Nader, we heard his two main arguments on what’s problematic about US politics: First, the massive corporate influence on policies, and second, the fact that the US electorate is too little involved in politics. So why limit the one area where Americans are very active? Remember, Super-PAC money often come from individuals.

It is not that easy however. The general populace is not that active in political donations even if the aggregated dollars are high. When President Obama ran for office in 2008, he was the first to really take an advantage of the low-tier donations, such as $50. Previously, larger donations, closer to the then limit of $ 2 000 in the primaries and $2 000 in the general election was the dominating donation.

There is a real worry that US politics are moving in a more money-driven direction, giving interest groups more power. One can ask if the US has gone from «checks and balances» to «balanced checks» as the most important component of government and politics. The power of the political parties, however, will be reduced as a consequence. The Framers would like that, as they saw interest groups in a better light than they saw parties, where the latter only led to factions and a more polarized political debate.

Essay: Føderalisme i USA

Da jeg besøkte USA på et sommerseminar i år var en del av arbeidet å skrive essays om amerikansk politikk. Ett av de områdene der folk ofte misforstår amerikansk politikk, er når det kommer til føderalisme. Mens en i Norge har en enhetsstat uten lovbestemt lokalt selvstyre, har USA delstater med egne lover og myndighetsområder.

Statenes rettigheter kommer av grunnloven, og der ligger begrunnelsen mange i USA har for å legge ned det føderale utdanningsdepartementet. En er ikke imot å ha et utdanningsdepartement, en mener bare at det er en oppgave som hører hjemme hos delstatene, ikke hos føderalstaten. Utviklingen har likevel gått for det meste i en retning i USA, slik at føderalstaten får enda mer makt.

Mye av kritikken mot Obamas helselov finnes i denne konflikten, og det er kritikk jeg har sansen for. Delstatene burde ha denne makten, ikke politikerne i DC. Mye annet av kritikken er heller vanskelig å forsvare, men det er viktig å se føderalstatsdebatten når den dukker opp. I USA er ikke det like sjelden som vi har lokaldemokratidebatt i Norge.

Et av essayene jeg skrev var altså om dette temaet, og kan leses her:

States’ rights with increasing federal grants

The 10th Amendment to the United States clearly states that all «powers not delegated to the United States by the Constitution, nor prohibited by it to the States, are reserved to the States respectively, or to the people.» (1) That said, the federal government has increased it’s budgetary influence over the individual states, through federal grants and mandates. The act of channeling funds from the taxpayers straight to the federal government, and then redistribute it among the states, including eligibility threshold, gives the federal government great power in dictating state law and policy. The question could then be asked, if the autonomy of the individual states are compromised by these federal grant.

Federal grants also include support to individuals, where the federal government circumvene the states entirely. My focus for this essay, however, is the grants that are distributed from the federal government to the states, and to see how reliant the states are, and to briefly discuss the autonomy issue.

In his last State of the State address, Governor Schwarzenegger emphazised the importance of federal grants in California’s budget. He said that «Federal Funds have to be part of our budget solution, because the federal government is parti of our budget problem.» (2) He went on to list a number of states and how much they received from the federal government, compared to how much their taxpayers contributed. California only got 78 cents a dollar back, down from 94 cents in the Clinton era. Texas was at $0.94, Pennsylvania had a net income, with $1.04, the oil state of Alaska got $1.84, and finally New Mexico recieved $2.03 back for every dollar their citizens paid in federal taxes. Schwarzenegger’s speech didn`t touch the autonomy issue, but he clearly stated a fairness argument, and proved that California was dependent on getting a fairer share of the federal money.

There is an argument to be made that the federal government’s tax base is the same as the individual states’, and that the federal government collect funds that just as well could`ve been collected by the states themselves. Given the 10th Amendment, and the knowledge that these funds often come with some strings attached, there`s plenty of room to argue that the autonomy of the states is suffering, at least from a descriptive point of view. If this is normatively good or bad is a much different, and complex discussion.

In June 1987, The Supreme Court of the United States upheld a federal mandate on drinking age. (3) The mandate stated that states that wanted to receive the regular amount of federal funding for highways had to adopt legislations setting the legal drinking age at 21. It was South Dakota who challenged the mandate, and the dissenting opinion of two justices stated that this provision was not «reasonably related to the federal program.» The fear of long-term impact was great. If this mandate was upheld, what was to stop the federal government to dictate other parts of state laws? Here, the argument was not fairness of fiscal, but based in fear of losing autonomy, and an increasing centralization of power to Washington, DC.

So, when did this start? According to Jason Sorens, now Assistant Professor at the University of Buffalo, it started with the the great depression. (4) In 1927, he stated, local governments held 73 % of the revenue, and today`s it´s less than 40 %. He defines four other centralization periods, namely 1940-46, 1961-69, 1971-77 and 1991-95. These periods correlates with democrats holding the White House, with the exception of 1971-77. During Ronald Reagan`s presidency, a «new federalism» emerged, where he tried to return administrative powers to the state governments. However, according to Sorens’ numbers, the local revenue didn’t increase a whole lot during this time, but the reduction of local governments` share of the revenue was halted.

A strict interpretation of the Constitution, and the 10th Amendment, would be that all transfers of power and money from the states to the federal government is a reduction of autonomy. The federal government, as the Founding Fathers saw it, shouldn’t be too powerful. Today`s reality, however, is quite the opposite.

Bilde: SXC.hu

W. Bush: Decision Points

Jeg er nettopp ferdig med tidligere President George W. Bush sin bok Decision Points. Han var en mildt sagt kontroversiell president, og boken gir et unikt innblikk i hans åtte år som USAs president.

Les mer…

Høring om atomvåpen

I dag skal vi på høring med Senatets utenrikskomité, der en skal diskutere New START. Det er en avtale mellom USA og Russland, som ble effektuert for 16 måneder siden, og som har som mål å redusere mengden med atomvåpen og leveransesystemer.

Les mer…

Et møte med McCain

I går fikk jet gleden av å se Senator og tidligere presidentkandidat John McCain tale, samt stille han et spørsmål om FN-involvering i Syria. På arrangementet “Getting serious on Syria” spurte American Enterprise Institute om vi kan “[…] close the Assad era without opening a can of worms?”

Les mer…

En sommer i DC

I noen uker fremover blir det nok bare oppdateringer fra USA på denne bloggen. Jeg reiser til Washington, D.C. og skal være i USAs hovedstad i tre uker.

Jeg reiser sammen med en ukjent mengde ukjente studenter, og skal bo på Georgetown University. Programmet er i regi av organisasjonen Oxbridge Learning Academy, og er et Oxford-kurs som er komprimert til tre uker. For en som er så interessert i amerikansk politikk som meg, blir dette sikkert helt fantastisk. Se bare på et utdrag fra den første ukens program:

Les mer…

For ungt Storting?

Det er litt pinlig å lese hva folk klarer å lire av seg når de sammenligner Senatet i USA med Stortinget, hva alderssammensetning angår. At såkalte USA-eksperter underslår de enorme forskjellene som finnes i både valgordning og rolle er underlig. Det virker som om Moen og Selle ikke gidder å påpeke de faktiske årsakene, slik at det tabloide oppslaget kan bestå.

Les mer…

Super Tuesday!

Super Tuesday er her og selv om den ikke er så super som i 2008, der flere delegater sto på spill, har vi en spennende natt foran oss. Jeg har nettopp holdt en innledning på valgvaken i Bergen om Super Tuesday og nattens valg.

Presentasjonen min kan du se her.

Jeg har brukt FiveThirtyEight.com og iPad-applikasjonen 270toWin for å skaffe grafikken.

- Typisk norsk å være god!

Vi er vant til å havne øverst på kåringer i Norge. Vi skal være best på det meste, og dette gjelder absolutt i ambisjoner for klimaet også. Vi har hatt en årelang debatt om hvor mye vi skal kutte, og det er knyttet stor spenning til regjeringens kronisk utsatte klimamelding.

Men hvordan står det egentlig til? Jeg har satt Norge opp mot venstresidens to store, stygge ulver, nemlig EU og USA. Det bør være en enkel kamp for Norge, all den tid Bush styrte USA og EU ikke betyr noe for klimakampen, i følge de alltid upartiske folkene i Nei til EU.

Her er to grafer som jeg har laget. De illustrerer den enorme avstanden mellom klimakameratenes retorikk og handlekraft. Flertallet bak klimaforliket er så stort at de kan endre grunnloven. Likevel ser vi denne utviklingen. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det typisk norsk å snakke om hvor god en er, hvor store ambisjoner en har, men glemme å følge det opp? Er USA virkelig den store fienden i klimaspørsmålet?

Lek med tall 2.0!

I går la jeg ut min første lek med tall, der jeg lagde en alternativ fremvisning av en graf som florerer på sosiale medier. Til den samme grafen har jeg laget enda et alternativ.
Les mer…

Lek med tall!

Etter å ha sett flere som delte et bilde om amerikansk gjeld på Facebook, satte jeg sammen mine egne grafer. Ja, republikanske presidenter har økt gjelden mer enn demokratiske presidenter, men en må også se på hvem som styrte kongressen.

Jeg har også tatt hver av de seks kategoriene og lagt et “budsjettunderskudd per år”. Det er helt utrolig hva man kan gjøre med tall!

- Sånn som i USA

Det er ikke få ganger USA blir brukt som et skrekkens eksempel, spesielt fra den norske venstresiden. Skattenivået, velferdstilbudet og den enorme statsgjelden er gjengangere når en skal beskrive hvordan det er i USA.

Les hele artikkelen min på Minerva sine nettsider.

Bilde: SXC.hu

Endelig Iowa!

Etter flere måneder med valgkamp, starter nominasjonskampen for alvor i kveld. Iowa arrangerer caucus for å velge hvem de vil ha som republikanernes presidentkandidat.

28 delegater. Det er alt det står om i dag. 28 delegater til republikanernes konvent, av totalt 2 286. Rent formelt betyr altså Iowa lite i den store sammenhengen. Realiteten er likevel en helt annen. Som den første staten til å stemme på kandidater, vil resultatet i Iowa bety mye. Hvis en kandidat skuffer i dag, sett opp mot forventningene altså, så kan donasjonene for bli færre og mindre, og andre kandidater kan få det ordet alle ønsker å få stemplet på seg; momentum.
Les mer…

Har Obama vunnet valget?

Etter at Osama bin Laden ble tatt på mandag norsk tid, er det flere som sier at Barack Obama er sikret gjenvalg som president. Yes, he might, men sikret seieren er han nok ikke.

Mange republikanere er i Iowa, New Hampshire, Nevada og South Carolina for å bygge seg opp for en eventuell presidentvalgkamp. Obama har annonsert sitt forventede forsøk på gjenvalg, men det er ikke registrert noen som vil ta opp kampen med han blant demokratene. Etter bombingen av Libya var det flere på venstresiden som ytret stor misnøye med den sittende presidenten.

Som Svein Tore Marthinsen skriver, er det lite som tyder på en markant oppgang for Obama etter Osama bin Ladens død. En måling viser stor fremgang, andre viser mindre. Fangsten på mandag er viktig, men ikke avgjørende for amerikanere som ikke setter utenrikspolitikk høyest på dagsorden. Økonomien generelt, arbeidsledighet, budsjettunderskuddet, generell misnøye med regjeringen og helse- og skolevesenet rangeres over “Wars”. Det kan også tenkes at Obama får kritikk for å ha fortsatt Bush sin utenriks- og anti-terrorpolitikk mer en han tør å innrømme.

Det er enda tidlig i prosessen, og selv om spekulasjonene er mange, er det få som bekrefter at de stiller. Blant republikanerne er det de følgende som i dag troner på toppen av meningsmålingene: Mike Huckabee (16,6), Mitt Romney (16,5), Donald Trump (16,3), Sarah Palin (10,1), Newt Gingrich (8,0), Rona Paul (6,4), Michelle Bachmann (4,0), Tim Pawlenty (3,6), Mitch Daniels (3,0) og Rick Santorum (2,2). Det er ikke mye å rope hurra for, når en selv er en liberalist. Mange av disse vil ha en like stor stat i dag, og de fleste vil at staten skal bli større i såkalte “moralske standpunkt.” Som liberalist mener jeg selvfølgelig at det moralsk riktige er at staten holder seg mest mulig unna både lommeboken og soverommet, og fokuserer på å skape et trygt samfunn.

Donald Trump er den som har fått mest fokus i norske medier. Jeg er redd det ytterliggere forverrer inntrykket nordmenn har av republikanere. Han er ikke helt god, for å si det rett frem. Han stiller på en “plattform” som baseres ene og alene på at han har klart seg bra i livet. Han har blitt rik, så med hans hånd på rattet så skal USA nå nye høyder. Det han har brukt mest tid på, er å presse Obama på noe så dumt som fødselsattesten hans. Likevel er det verdt å nevne at etter flere år med press fra mange republikanere uten viktigere ting å tenke på, klarte Trump nettopp dette.

Jeg har ingen tro på Trump neste år. Joda, han ligger bra an når en bare spør hvilken republikaner en vil skal stille, men når en setter de forskjellige kandidatene opp mot Obama, er historien annerledes. Mens Romney bare ligger 2,5 prosentpoeng bak Obama, er Trump milevis bak. Hele 15,3 prosentpoeng. Heldigvis er Palin enda lengre bak, med 17 prosentpoengs margin. Det tyder på at selv om mange av de som vil delta i primærvalg liker Trump, så sliter han i “general election.” Jeg vil tippe at han ikke akkurat tiltrekker seg mange uavhengige velgere.

Mitt Romney og Mike Huckabee er de som ligger nærmest i dag. Begge tapte mot McCain i forrige runde, uten at det i seg selv er diskvalifiserende. Republikanerne har en god tradisjon med å nominere kandidater som tidligere har tapt. Ronald Reagan, George H.W. Bush og John McCain er tre nylige eksempler på dette. To av disse ble presidenter.

Så kan en jo stille seg spørsmålet om republikanerne skal satse mye på å vinne dette valget, eller heller bygge opp en ny kandidat for å slå en ny demokrat etter neste valg? Det er vanskelig å slå en sittende president. George H. W. Bush og Jimmy Carter er eksempler på det motsatte. En kandidat som ennå ikke har annonsert sitt kandidatur er Mitch Daniels, Guvernør i Indiana. Han ligger per dags dato 10 prosentpoeng bak Obama på målinger, men for en relativt ukjent guvernør kan vel det sies å være bra. Stiller Daniels, kan det godt hende at han taper. Sannsynligheten er stor for det. Men det vil være en enorm fordel for republikanerne å tenke på valget om fire år også.

Han kjører for tiden knallhardt på noe republikanerne har slitt å få til, nemlig utdanningsreform. Han har fremmet fire forskjellige lovforslag, som alle har til felles at de reformerer Indianas utdanningspolitikk. De innfører skolesjekker, slik at fritt skolevalg blir en realitet, friskoler blir lettere å starte, men mest interessant er nok innføringen av et nytt stipend. Hvis en elev fullfører den fireårige High School på tre år, kan den eleven søke om å få kostnadene til 4. året som stipend. Når Mitch Daniels i dag holder en tale i hovedstaden Washington DC, som skal handle om hans utdanningsreform vil det neppe dempe forventningene om at Daniels stiller.

Bilde: Privat.

Obama tok Osama

Det er en noe spesiell følelse, når en i et liberalt og vestlig land feirer noens død. Likevel er det lite annet enn glede som rører seg i meg i dag, når jeg våknet til nyheten om Osama bin Ladens død.

Vi må passe oss for å ikke overdrive betydningen av dødsfallet helt enda, da terrornettverket al Qaeda er så løst sammensatt at en persons død dessverre ikke er nok for å sette det ut av spill. Men for en seier for USA dette er! Det er bare til å gratulere Obama med det som nok er hans største utenrikspolitiske seier. Han intensiverte fokuset på Pakistan, selv om myndighetene der alltid har nektet for at bin Laden kunne oppholde seg der.

Det er også gledelig med den rausheten han viser overfor George W. Bush, og at han igjen tydelig beskriver bin Laden for det han var, nemlig en terrorist og ikke en muslimsk lederskikkelse. “I’ve made clear, just as President Bush did shortly after 9/11, that our war is not against Islam. Bin Laden was not a Muslim leader; he was a mass murderer of Muslims.

Det er på en rar måte gledelig at det ikke var en drone som drepte bin Laden. Spesialstyrker, visstnok Navy SEALs, gikk inn og drepte han og noen andre i bygget. Han gjemte seg i en større villa, langt inne i Pakistan. En venn av meg i USA beskriver sin opplevelse slik: “Call me sadistic, but I’m glad that because this was a ground operation Osama knew minutes before he was going to die at American hands.

Krigen er ikke over, men en milepæl er nådd. Spørsmålet er, hva skjer nå?